Bakgrunn

De ti bud – et konfirmantopplegg

NB! Bakgrunn her er felles for oppleggene “De ti bud” og “Det dobbelte kjærlighetsbud“.

  • De ti bud: 2 Mos 20 og 5 Mos 5,6-21
  • Det dobbelte kjærlighetsbud: Matt 22,37 ff.

Merk: Jesus kommer ikke med noe nytt her. Han siterer Moseloven: 5 Mos 6,4f og 3 Mos 19,18.

Et moralsk univers

En av de grunnleggende tankene i Bibelen er at vi lever i et moralsk univers.

Han som har skapt naturlovene står også bak moralloven. Mennesket ble skapt i Guds bilde, blant annet med en moralsans som reflekterer Guds eget moralske vesen.

Mennesket er satt i stand til å erkjenne rett og galt og viser dette i all sin aktivitet.

Dette vises ikke ved at mennesket alltid gjør hva som er rett, men at vi argumenterer omkring rett og galt, at vi anklager hverandre, og at vi erfarer samvittighetens dom over egne handlinger (sml. Rom 2,15 ff.).

Budene og forskjellige kulturer

Vi kan se dette igjen i slik moralen kommer til uttrykk i kulturene rundt om i verden:

Tross store forskjeller sammenfaller nettopp disse grunnelementene: grenser for å ta liv, for seksualliv, for eiendom, sannhet.

Akkurat hvilke grenser man setter og hvordan man begrunner grensene disse vil skille seg fra kultur til kultur.

Noen kulturer vil tillate å ta livet av kriminelle (dødsstraff), slaver, fremmede raser, fiender, uønskede barn. Men selv kannibaler har normer for hvem man kan ete.

Et samfunn er avhengig av slike normer for å overleve.

Mennesker evne til å erkjenne rett og galt er noe av det som skiller oss fra dyrene.

Mennesket er ikke fritt til å definere rett og galt: i syndefallsberetningen (1 Mos 3) ser vi nettopp mennesket fristes til selv å skulle omdefinere rett og galt, og ved det gjøre seg selv til Gud.

At Bibelen setter grenser på disse områdene gjør altså ikke Bibelen spesiell. Budene er tvert imot en bekreftelse av en grunnleggende moralfølelse i alle kulturer.

En høy standard

Mens kulturer og samfunn trenger et minimum av rettferdighet for å fungere, ser vi at Gud setter en høyere standard: ”Dere skal være hellige, for jeg er hellig!” 3 Mos 19,2.

Når man kommer til konkrete etiske spørsmål, som for eksempel om provosert abort eller sex utenfor ekteskapet, er ofte andre tekster enn selve budene det avgjørende.

Her vil selve virkelighetsoppfatningen være det springende punktet.

Vi ser stadig hvordan både Jesus og apostelen Paulus henviser tilbake til 1 Mosebok kapittel 1, 2 og 3 for å klargjøre de store spørsmålene. Budene er viktige, men de må settes inn i en større ramme for å hjelpe oss med vanskelige spørsmål.

Budene og Bibelens særpreg

Det som særpreger Bibelens moralundervisning er at:

1) Budene knyttes til Guds eget vesen.

De fleste av antikkens Guder var mektige, men var sjelden noen konsekvente forbilder (sml. for eksempel de greske gudene, med intriger og innfall).

Bibelens Gud beskrives som den som er kun god, fullkomment god. ”Du er en Gud som ikke tåler ondskap” (Sal 5,5).

Dette beskrives i Bibelen med ord som ”rettferd” (Sal 9,9) og ”hellighet”. Fordi Gud er hellig, skal også mennesker være det. Vi er skapt til å reflektere Guds moralske vesen.

Merk hvordan lovtavlene av stein skulle legges i paktkisten, ikke for å gjemmes bort, men for å symbolisere hvordan Gud hersker med ”rettferd”.

Dette i kontrast til både konger og guder preget av egoisme, humørsyke, makt og vold.

2) Budene settes inn i Bibelens fortelling:

Gud frelser sitt folk og gir dem en ny identitet.

Merk de ti bud begynner med: ”Jeg er Herren, din Gud som førte deg ut..” Vi må dermed se budene som en del av hele loven Gud gir folket gjennom Moses, som inkluderer bl.a. offertjeneste og tabernakel.

De ti bud er en del av pakten med Gud oppretter med folket Israel.

Pakt er en bindende avtale mellom to parter. Når Gud ønsker et forhold til mennesket, gjør han det ved å inngå en pakt hvor han forplikter seg til å velsigne og bevare.

Samtidig forpliktes vi til å leve etter hans gode skapervilje. (Mer om dette under). I pakten forklares ikke bare hva Gud vil, men det gis også en veil til tilgivelse og gjenopprettelse ved offerordningene.

I den nye pakt som Jesus oppretter med sine disipler avdekkes både Guds fullkomne vilje (elsk hverandre Joh 15,17) og veien til gjenopprettelse av forholdet med Gud (Jesus død som offer til å sone for våre synder Luk 22,14 ff).

3) Budene er radikale

De går ikke bare på handlinger, men også på motivasjon og sinnelaget: ”du skal ikke begjære…”.

Og vi avkreves mer enn ikke å skade andre, men å elske Gud og nesten. Og vi skal elske nesten slik vi elsker oss selv: det vil si vi skal innse at han har samme verdi som oss selv, og vi skal arbeide for hans beste like ustoppelig og ivrig som vi gjør det for vårt eget beste.

Spørsmål om budene:

Opphever Jesus Moseloven og budene med kjærlighetsbudene?

Nei! Kjærlighetsbudene summerer opp budene.

Vi ser hvordan Jesus flere ganger bekrefter de ti bud som fortsatt gyldige. Han innskjerper dem faktisk (Bergprekenen Matt 5,17 ff). I apostlenes veiledning gjelder budene fortsatt (se for eksempel Gal 5,19-23)

Men hva er vitsen med budene om vi ikke klarer å leve etter dem?

Alle mennesker bryter noen av Guds bud daglig. Om ikke i handling, så med ord og tanker.

Jo: De reflekterer hva som er Guds vesen. Det er det som er godt, det vi var skapt til.

I stedet for å ”legge ned lista” til hva vi kan klare, har Gud ordnet med noe som både ivaretar hans vilje og samtidig berger oss: Offeret.

Sentralt i Moseloven er offertjenesten hvor dyreliv gis som erstatning for menneskeliv. Dette minner oss om hvem Gud er og hvem vi er: Guds hellighet og vår syndighet.

Offertjenesten er et bilde på det endelige offer, hvor Guds Sønn ville bære alle verdens synder på korset.

Gjelder sabbatsbudet enda?

Jesus oppfylte på en fullkommen måte Guds lov. Det betyr både at han holdt budene fullkomment, men også at han brakte det fullkomne offer.

Ti bud eller ”ord”?

De ”ti bud” kalles i selve bibelteksten ikke ”bud” men ”de ti ord”, eller ”de ti ting”.

Det er jo ikke ti?

Listen over inneholder ikke 10, men 14-15 imperativer.

Det har laget litt kluss i ettertid når vi skal forsøke å dele dem inn: Forskjellige kristne tradisjoner deler budene inn forskjellig.

Ulikhetene går først og fremst ut på hva man regner som første bud (For eksempel: Er ”Jeg er Herren, din Gud..” et eget bud?

Er forbudet mot andre guder og forbudet mot avgudsbilder ett eller to bud?) og om man regner de to siste (om nestens hus og hustru) som ett eller to.

Hvorfor to tavler?

Budene ble ifølge 2 Mos 24,12 skrevet på to tavler av stein.

Det sies ikke noe om hvorfor det var akkurat to (for lite plass på bare en?) og hvordan disse var inndelt.

Sannsynligvis var det to identiske kopier, som skulle representere de to partene i pakten (se under).

I vår tid deler vi ofte av pedagogiske hensyn budene i to tavler: ”første tavle” som dreier seg om forholdet mellom mennesker og Gud, og ”andre tavle” som dreier seg om forholdet mellom mennesker.

Mer om de ti bud

De ti bud”, – eller rettere ”de ti ordene” – ble først uttalt direkte av Gud (24,1), deretter nedskrevet av Gud på begge sider av to steintavler (32,15).

Moses knuste disse som symbol på folkets brudd på pakten da de tilbad gullkalven. De neste tavlene ble lagt i paktkisten (25,16). Senere gjentok Moses budene (5 Mos 5) i en svakt endret form.

Ikke lov!

”De ti bud”, – eller rettere ”de ti ordene” – er ikke strengt tatt lovtekst. For det første blir disse ord talt direkte av Gud, mens resten av loven har Moses som mellommann.

Dernest er det bare disse ti som innskrives på steintavlene, mens Moses ellers skriver ned Guds bud (24,4, 34,27). Disse har heller ikke konkrete detaljerte forskrifter, og ingenting om straff (unntatt 2. og 5.bud, hvor det mer dreier seg om å motivere til å holde budene).

Til slutt må det påpekes at det tiende bud (om begjær) ikke kan håndheves av noen menneskelig domstol.

Budene og pakten

”De ti ord” er ordningene for Guds pakt med sitt folk, Israel. Dette vises klart ved poengene over, ved ordene som brukes om dem senere (”pakt” 5 Mos 4,13) og ved at steintavlene skal legges i paktkisten (25,16).

Det er veldig interessant at vi finner klare paralleller i formen til de ti bud (samt i formen på hele 5 Mosebok) til paktslutninger fra det annet årtusen f.Kr.

De ti bud inneholder altså essensen av Guds pakt med sitt folk på Sinai.

Innledning til budene er viktig: Det forteller hvem som inngår i pakten (Herren (Jahve) og folket) og den historiske foranledningen (redningsaksjonen fra slaveriet i Egypt).

Nå vil Gud gjøre dem til et folk som kan vise hvem Gud er for alle folk på jorden.

De – av alle folk på jorden – skal få avspeile hans vesen, finne tilbake til det mennesket var skapt for.

Første bud, vers 3: Mot andre guder

Budet sier bokstavelig: ”Du skal ikke ha andre guder for mitt ansikt.”

Siden det ikke fines andre virkelige guder, er det et hån å sette flere guder ved siden av Herren, Jahve.

Dette budet skulle også forhindre jødene å gjøre det som var vanlig i de gamle kulturene: Å gi guden en make, og kanskje også andre hjelpere. Dermed er også mye av den gamle mytologien om gudene bannlyst.

Fordi det bare finnes EN gud, er dette begynnelsen på avmytologiseringen av verdens religioner.

Religionene er mennesker mer eller mindre vellykkede forsøk på å se for seg hvordan guddommen var.

Åpenbaringen av Israels Gud er slik sett både i kollisjon med religionene, men kan også sees som en oppfyllelse av lengslene i dem (om mening, velsignelse, soning, liv etter døden osv.).

Den sanne Gud viser seg å være både større, mer skremmende enn man hadde tenkt seg, og samtidig bedre og mer kjærlig enn man kunne drømme om.

Dette budet er meget aktuelt i dag i møte med alle religionene.

En kristen kan både se mye sant og rett i religiøsiteten alle steder, samtidig som man ser at religiøsitet et menneskers tanker om Gud.

Der er med andre ord bare famlende forsøk på å forstå Gud. Det gode budskap (evangeliet) er at i Jesus har Gud selv vist oss hvem han er (sml. Apg 17,27-31).

Dette budet advarer mot å gjøre noe annet enn Gud til det viktigste i våre liv (sml. Fil 3,19 og ”de som gjør magen til gud”).

Hvis det bare er Gud som ytterst sett kan fylle våre dypeste lengsler, er det å elske ham det klokeste et menneske kan gjøre (5 Mos 6,4 ff).

Andre bud, vers 4: Mot gudebilder

Imot vanlig praksis på den tiden, så skulle det ikke være noen statue av Herren, Jahve.

Dette både fordi Gud er ånd, og fordi Gud allerede har et ”bilde” av seg selv på jorden: mennesket (1 Mos 1,27). Men grunnen til forbudet er også man brukte at magiske formler og forbannelser mot slike statuer i for å true, binde eller tvinge guddommen.

Det ville selvfølgelig være meningsløst å forsøke å bruke makt mot den levende, allmektige Gud!

Den grunnleggende tanke i Bibelen er at her åpenbarer Gud hvem han er. Vi er ikke lenger overlatt til våre spekulasjoner.

For en kristen vil det være viktig at Guds egne ord om seg selv må stå over egen synsing eller motetenkning. Uten et sant bilde av Gud kan man ikke elske ham.

Å sette våre egne tanker (”gudsbilder”) over Guds Ord er like mye avgudsdyrkelise som å lagge fysiske gudebilder.

For en kristen er derfor det helt grunnleggende å granske Guds Ord for å finne ut hvem Han er så vi kan få er sant gudsbilde og en sunn tro.

Tredje bud, vers 7: Mot magi

Mens det andre bud fokuserer på å forsøke å tvinge Gud, fokuserer dette budet på å bruke Guds navn for å tvinge andre mennesker.

Man tenkte at en persons navn var nært forbundet med hans vesen. Å gi noen sitt navn var en spesiell gave. Budet dreier seg om forbud mot å bruke hans navn i magiske formler og forbannelser.

Det er også et forbud mot å bruke hans navn til eder man ikke tenker å ta alvorlig. Det er imot Guds vesen å skulle la seg tvinge, og å brukes til bedrag.

I forlengelsen av budet gjelder det å ta Gud, hans navn og det han står for på alvor. Bruk av hans navn til for eksempel banning er jo nettopp å vise manglende respekt for hans integritet og ære.

Fordi Gud virkelig finnes og bryr seg, såres han – som vi – av enhvert krenkende utsagn. Dersom Guds navn svertes, vil det også skade menneskers bilde av ham, på samme måte som et firma undergraves av negativ omtale.

Dersom Gud er menneskets største behov, vil det å ødelegge hans rykte være maksimalt skadelig for menneskeheten. Verken han selv, hans ord eller hans frelse vil da bli tatt på alvor av mennesker.

Fjerde bud, vers 8-11: Vern om sabbaten

Dette budet er meget spesielt, og man har ikke funnet noen paralleller til dette i andre kulturer i området.

Det er også ganske spesielt at det bygger på tallet 7, og er helt løsrevet fra alle naturens rytmer. Men vi ser klart hvordan dette er knyttet til Guds skaperorden, hvor han hvilte på den 7. dag (2 Mos 20).

Det er også interessant å merke seg hvordan 7 tallet ofte går igjen i offerordningene i Moseloven.

Budet pålegger et avbrudd i den normale aktiviteten. Hva gjør dette budet?

For det første minner det om at Gud er Herre over hele livet.

Mennesket skal følge hans rytme, ikke bare naturens. Sabbaten er på en spesiell måt Guds (2 Mos 20,10), og minner om at de andre dagene også tilhører ham.

For det andre gir dette hvile.

Hviledagen er en gave til mennesket. Mennesket er skapt for mer enn arbeid. Det er rom også for å hvile fra arbeid og feire livet. En dag spesielt viet til vår Skaper.

Denne rytmen med hvile gjenspeiles også i sabbatsåret (hvert 7 år skulle jorden få ligge brakk og hvile) og jubelåret (hvor all eiendom skulle gis tilbake til opprinnelige eier, forgjeldede og slaver settes fri).

For det tredje skilte dette budet Guds folk Israel fra alle andre folk. Hver uke ble de helt praktisk og konkret minnet om hvem de var og hvem de tilhørte.

For det fjerde, sier Bibelen at budet peker fremover mot det store håp: den hvile fra slit, smerte, død og ondskap Gud ønsker å gi oss (Hebr 4,1 ff)

Femte bud, vers 12: Vern om autoritet

Om å hedre sine foreldre.

I gamle kulturer er respekt for foreldre grunnleggende. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor:

  • Foreldre har gitt oss livet. Å tråkke på dem er utakknemlighet. Det er å tråkke på selve livet.
  • Foreldre har nøkkelrolle i samfunnets viktigste byggestein; familien. Dersom familien undergraves, går samfunnet i oppløsning. Her knyttes de sterkeste bånd, her læres ansvar og å ta hensyn, her formidles og verdier.
  • Foreldre har en nøkkelrolle i å undervise i Guds Ord. Hver generasjon trenger å føres inn i pakten med Gud. Hvis autoriteten til foreldre ikke respekteres, trues hele videreføringen den denne arven. Hvis de forkastet Gud, ville de også miste retten til landet (sml. setningen ”leve lenge i landet”).

Brudd på dette budet vil være ting som å slå foreldre, forbanne dem (3 Mos 20,9), omsorgssvikt for syke foreldre.

Det kan være på sin plass å påpeke at budet IKKE her sier at barna skal blindt lyde sine foreldre.

Å HEDRE dem kan iblant bety at man ikke lyder (dersom man for eksempel blir bedt om noe galt). Å hedre går på den annen side mye lenger enn å lyde dem: man skal ære dem og gjøre vel mot dem.

I vår tid med generasjonskløfter og trassaldre er budet en utfordring.

Foreldre må vise visdom og kjærlighet i både hengivenhet og trass. Barnet skal nemlig ikke undertvinges autoritet, men lære å respektere autoritet.

Respekt er vanskelig å kreve: det må bygges på gode relasjoner.

Sjette bud, vers 13: Vern om livet

Budet forbyr å drepe fordi mennesket er verdifullt.

Tanken om menneskets verd er forankret i skapelsesfortellingen, hvor det sies at mennesket (man og kvinne) er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27).

Det gir mennesket en unik verdi og unik rolle i verden. Derfor er det man gjør mot et mennesket også noe som rammer Gud selv (sml. Jakob 3,9). Budet er helt grunnleggende for et samfunns overlevelse.

De færreste av oss har drept et annet menneske. Heldigvis. Vi tenker derfor at vi har holdt dette budet.

Men Jesus påpeker at alle drap begynner i menneskehjertet med sinne, hat og forakt. Jesus påpeker at hat, skjellsord og hån alle krenker det andre mennesket (Matt 5,21).

Vi ønsker andre mennesker døde, eller vi dreper dem ”litt” med onde ord. Gud som dømmer hjertene (Hebr 4,12) dømmer dermed oss alle.

Syvende bud, vers 14: Vern om ekteskapet og familien

Ekteskapsbrudd er et angrep på ektefellens ære og på familien som institusjon. Dette budet reflekterer hvilken betydning man la i familien som byggesten i samfunnet.

Hustruen regnes her som noe annet enn en ting eller eiendom, som i mange andre kulturer.

Fordi mann og kvinne i ekteskapet er ett (sml. 1 Mos 2,24), vil et ekteskapsbrudd skade den andres ære. Familiens integritet vernes i dette budet.

Dette budet sikrere ikke trofasthet og sier ikke alt som trenger å sies om ekteskap og sex. Det forbyr for eksempel ikke polygami.

Jesu syn på ekteskapet

Når Jesus spørres om ekteskapet henviser han til 1 Mos 3 og skapelsesfortellingen. Der er det tydelig at de bibelske rammene og idealene for ekteskapet er én mann og én kvinne, i livsvarig, eksklusiv og forpliktende ramme.

I 1 Kor 6 og 7 veileder apostelen Paulus de kristne i Korint, i en kultur som likner mye på vår, seksualfiksert og løssluppen.

For eksempel kunne man i Korint mene at å ha sex med en prostituert ikke trenger å være ekteskapsbrudd, fordi ikke noe ekteskap ble brutt, og begge voksne var med på det.

Ja, en voksen korinter hadde ”rett” til slikt i denne kulturen (1 Kor 6, 12). Når apostelen i argumenterer mot at dette er akseptabelt for en kristen, går han tilbake nettopp til Guds skaperordning i 1 Mos 2.

Til grunn for dette budet ligger tanken om at menneskets seksualitet er noe hellig, som skaper varige bånd mellom to mennesker som aldri er ment å brytes.

Jesus innskjerper dette budet, og avslører at det onde kommer innefra, fra hjertet: ”Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.” (Matt 5,27-28).

Dette betyr at det ikke er bare våre handlinger vi skal vokte, men også vårt tankeliv. Ved å se på et annet menneske som en ting, et sexobjekt, krenker vi menneskets verd.

Feminster har helt rett når har påpekt at pornografien ikke bare lyver om sex, men reduserer kvinner (og menn) til ting.

Alle mennesker kjenner igjen dette hos seg selv. For Gud skjer ikke bruddet bare ved handling, men allerede ved tanken, innstillingen. Gud som dømmer hjertene (Hebr 4,12) dømmer dermed oss alle.

Åttende bud, vers 15: Vern om eiendom.

Vi skal respektere andres eiendom.

Ved tyveri skal tyven straffes etter verdien av det han har stjålet. Selv om dødsstraff for tyveri var vanlig i andre kulturer i det gamle Midt-Østen, blir dette konsekvent forkastet i Moseloven.

Dette viser hvordan menneskelivet i Bibelen verdsettes høyere enn eiendom.

Budet i dag kan ikke bare anvendes på vanlig tyveri, men også for eksempel på brudd på åndsverkloven (ulovlig kopiering, som er blitt teknisk enkelt), og å snyte på skatten (hvor man stjeler fra statens eiendom).

Niende bud, vers 16: Vern om sannhet, mot løgn.

Dette budet går på våre ord. Det gjelder først og fremst det å tale sant i rettssak, men kan utvides til å gjelde alle ganger vi bruker løgn for å skade andre mennesker.

I Bergprekenen understreker Jesus betydningen av å tale sant.

Løgn ødelegger både rettsvesen og resten av samfunnet. Løgn umuliggjør ekte relasjoner mellom mennesker.

Når vi blir upålitelige, må vi ty til kreftspråk for å få folk til å tro på oss: Vi bruker eder og svergeformler (Matt 5,33 ff). I stedet ber Jesus oss om rett og slett å tale sant, slik at all sverging blir overflødig.

Tiende bud, vers 17: Vern om tilfredsheten, mot misunnelsen.

Dette budet går på vårt tankeliv og på følelser som misunnelse, begjær og grådighet. Slik sinnstilstand umuliggjør et takknemlig og harmonisk fellesskap med Gud og mennesker.

Dette budet er umulig å håndheve i et samfunn. Men Gud er opptatt av mer enn det ytre. Han ser på hjertet: hvem vi virkelig er som mennesker.

Den som forstår budene rett, reagerer som de første som hørte budene: med frykt (2 Mos 20,18 ff).

Vi må huske at offerordningen var uløselig knyttet til pakten: Her har Gud skaffet en åpning for bekjennelse, tilgivelse og forsoning.

Paulus sier at ”i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.” (Rom 3,26).

Den sentrale Kristne bekjennelsen et at Jesus døde for våre brudd på Guds gode lov, krenkelsen av Hans gode vilje (Rom 3,19 ff):

”Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror.

Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.”

Print Friendly, PDF & Email