Hvem er Gud?

Av Rune Tobiassen

De fleste mennesker ser ut til å ha en eller annen idé om en gud, men man har forskjellige forestillinger om hvordan denne guddommen er. Blant de vanligste typene gudstro er polyteisme; tro på mange guder, dualisme: troen på to opprinnelige guddomskrefter, panteisme: tro på at Gud er i alt, og monoteisme: troen på én Gud.

 

Bibelens Gud er treenig

Kristendommen er monoteistisk, troen på én Gud. Den jødiske trosbekjennelsen (shema) understreker dette:
5 Mos 6,4: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn.”
2 Mos 20,3: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.”
Samtidig holder den kristne troen fast at det er tre sideordnede personer i én Gud: Fader, Sønn og Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd har personlige egenskaper (Joh 14) og Jesus er en sann Gud som er ett med Faderen (Joh 10,30). Bibelen åpenbarer altså i realiteten Gud som treenig, selv om vi ikke finner selve ordet ”treenighet” i Bibelen. Det er først Tertullian som bruker dette uttrykket om det som Bibelen formidler.

 

Gud gjør seg kjent

Gud har delvis åpenbart hvem han er i skaperverket – den naturlige åpenbaring.
Rom 1,19: For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. Men på den andre siden, ”holder [mennesket] sannheten nede i urett» (v.18).

Derfor er mennesket avhengig av at Gud selv åpenbarer hvem Han er, og dermed avslører løgn og avgudsdyrkelse. Gjennom sin frelsesplan for menneskene har Gud valgt å åpenbare seg på forskjellige måter. Bibelen er Guds skrevne Ord, mens Jesus omtales som Guds levende Ord. Til sammen utgjør Bibelen (det skrevne ordet) og Jesus (det levende Ordet) den spesielle åpenbaring.
Hebr 1,1-2a: Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.
Joh 1,18: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

 

Gud og gudsnavnet

Det hebraiske ordet for gud er elohim. (På gresk er det theos, derfra ”teologi”). Israels Gud er også de kristnes Gud. Gud åpenbarer sitt navn som JHWH – det såkalte tetragrammet (”de fire tegn”). Navnet betyr ”Han som er den han er” (se 2 Mos 3). Ifølge jødisk tradisjon skal en ikke uttale det hellige navnet, slik at de leser Adonai (Herren) hver gang de ser disse fire konsonantene. Vi vet i dag ikke sikkert hvordan navnet skulle uttales, men det er sannsynligvis som ”Jahweh”. Derfor står navnet i moderne vokaliserte hebraiske bibler som Jehova, konsonantene fra JHWH pluss vokalene fra Adonai. I det greske gamle testamentet (Septuaginta = LXX) oversettes JHWH konsekvent med Kyrios, altså Herren. I NT brukes Kyrios om Jesus i Fil 2,11.

Jesus knytter ”Jeg Er” til sin egen person når han sier ”Jeg er… vintreet, døren, den gode hyrde osv.” Jeg er – (gr. ego eimi) bruker Jesus når han blir tatt til fange i Joh 18,4-6: Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er jeg,» sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. Tilhørernes reaksjon kommer av Jesu bruk av nettopp ”Jeg Er”, som de husker fra 2. Mosebok.

 

Guds vesen og egenskaper

Gud er skaperen og opprettholderen av kosmos. Det hebraiske ordet ”bara”, som er brukt for å skape i 1 Mos.1,1, brukes kun med Gud som subjekt og betegner skapelse av ingenting – Creatio ex nihilo. Deistene lærer at Gud skapte, for så å trekke seg tilbake. Men Bibelen formidler Gud som en dynamisk, handlende og aktiv Gud. Skaperverket er avhengig av at Gud opprettholder det han har skapt – Creatio continua. Job 34,14-15: Dersom han bare tenkte på seg selv og tok sin ånd og sin livspust tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket bli til jord igjen.

Vi kan lage lange lister over Bibelens beskrivelser av Guds egenskaper. Her er noen av de viktigste:
•Gud er en personlig Gud som er oppriktig interessert i menneskene ◦”Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.” Jer 29,13

•”Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” (Joh 4,24)
•”Én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle” (Ef 4,6)
•”For Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.” (1 Joh 4,8b-9)
•1 Pet 1,16: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.
•Evig – Salme 90,2; Ef 1,4
•Nådig – 2 Mos 34,6
•Trofast – 5 Mos 32,4
•Allmektig – Matt 19,26
•Rettferdig – Salme 11,7

Gud skapte mennesket i sitt bilde, for å kunne dele fellesskap med oss. Siden vi mennesker ødela dette forholdet, er det Guds ønske at dette forholdet kan bli gjenopprettet. 1 Tim.2,4: ”… han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”

 

Gud og ”gudsbevisene”

Gjennom historien er det gjort mange forsøk på rasjonelt å argumentere for Guds eksistens. I en kultur som ser Gud som et fremmedelement, kan de såkalte ”gudsbevisene” være nyttige. Vi må huske at ingen av dem er strengt tatt logisk uangripelige ”bevis”, men de kan være nyttige som argumenter. Her er et sammendrag av de mest vanlige argumentene:

 

a) Det kosmologiske gudsargument

•Universet består av årsak – virkning. Det er umulig med en uendelig serie av årsaksforhold, derfor må det være en første årsak.
•Vitenskapen bekrefter at universet ikke alltid har vært (Big Bang-teorien). ◦Einstein var foruroliget ved tanken på et univers som utvides, ettersom det innebærer at universet har en begynnelse.

•Universet har fått eksistens fra noe annet og har ikke nødvendig eksistens i seg selv. Det fins kun én ting som eksisterer i kraft av seg selv, nemlig en personlig og allmektig Skaper av kosmos.

 

b) Det teleologiske gudsargument

•Universet er preget av målrettethet (teleos = mål) og struktur.
•Dette viser seg på en særlig måte i det faktum at universet er fininnstilt for liv. Særlig er vår egen planet fininnstilt for menneskelig liv.
•Denne hensiktsmessigheten peker ut over sin egen sammenheng og gjør antakelser om en guddommelig Designer vel begrunnet.

 

c) Det ontologiske gudsargument

•Ontologi er læren om tingenes sanne vesen.
•Den kristne middelalderteologen Anselm argumenterer for at Gud, per definisjon, er det høyeste vesen som kan tenkes. Hvis Gud er et slikt vesen, må han eksistere, fordi hvis ikke han gjorde det, ville det vært mulig å tenke ut et høyere vesen enn han.
•Videre; Hvordan kan et ufullkomment menneske ha tanker om noe fullkomment? Hvis alt er uten mening, hvordan kan menneske stille spørsmål om mening?

 

d) Det moralske gudsargument

•Menneskets moralske bevissthet og samvittighet røper at det finnes en hellig lovstifter og dommer.
•Selv det ondes problem forutsetter at det finnes en absolutt forskjell mellom det gode og det onde, noe som underbygger det moralske gudsargument.

 

e) Det religionshistoriske gudsargument

•Svært mange mennesker til alle tider er og har vært fast overbevist om at Gud eksisterer. Derfor er det sannsynlig at han gjør det.
•Kristendommen har vært grunnlaget for fremveksten av naturvitenskapen, med utgangspunkt i troen på et ordnet univers som mennesket kan utforske.

Bibelen har ingen teoretisk bevisføring for Guds eksistens – den forutsettes. Dette bl.a. fordi den teoretiske ateismen ikke var en dominerende livssynstradisjon verken i Det gamle eller Det nye testaments kulturelle omgivelser. Spørsmålet er heller hvilken gud som er den sanne Gud. Bibelen utfordrer derfor ”avgudene” til å vise sin makt (se for eksempel Jes 41,21 ff), og Jahve viser sin makt ved sin handling med israelittene. Det skjer aller tydeligst i ydmykelsen av Egypts gud, Farao (2 Mos 5-15). I Jesu person, og først og fremst hans død og oppstandelse, tar Gud oppgjør med denne verdens guder (Kol 2,15). Bibelen påpeker at fornektelsen av Gud ofte er et moralsk og ikke bare et intellektuelt spørsmål (sml. Sal 14: Dåren sier i sitt hjerte: ”Det er ingen Gud!”).