Det ondes problem

Av Rune Tobiassen

Innledning

Lidelsens problem eller det ondes problem handler om ”problemet med å forsvare troen på en kjærlig og ikke minst allmektig Gud vis à vis all lidelse i verden”. Det er da spesielt snakk om den lidelse som rammer mennesker ”blindt” og helt uforklarlig.
Epikur (341-270 f. Kr.) står bak den klassiske formuleringen av det ondes problem. Stefan Gustavson har skjematisk satt den opp slik:

• Hvis Gud er god, vil han utrydde det onde
• Hvis Gud er allmektig, kan han utrydde det onde
• Det onde er ikke utryddet
• Ergo: Det finnes ingen god og allmektig Gud.

Teodicé er den religionsfilosofiske og teologiske betegnelsen for det ondes/lidelsens problem. Teodicé kommer av de greske ordene theos (gud) og diké (rettferdighet), og betegner forsøket på å rettferdiggjøre Gud overfor lidelsene i verden. Teodicéproblemet kan sammenfattes med inkoherens i Gudsbildet. Mennesket kan ikke ha tillit til Gud, hvis det er motstridigheter i dets forståelse av ham, selv om mennesket vet at det ikke kan forstå Gud fullt ut.

 

Det onde og andre livssyn

Det ondes problem fremstilles ofte som at det kun er et problem for kristendommen. Men alle livssyn – også de sekulære – må gjøre rede for det onde i forhold til sitt verdensbilde. Spørsmålet blir da: Hvilket livssyn gir den beste, mest troverdige forklaringen? Har kan vi sette opp 3 av de mest aktuelle typene av livssyn:

Vestens naturalisme – alt reduseres til energi og materie.

• Finnes ingen norm som definerer godt og ondt.
• Moralen blir subjektiv.
• Hvis vi snakker om ondt og godt, må vi forutsette Gud. Dermed er det umulig å bruke det onde som et argument mot Gud.

Østens panteisme – Verden er en illusjon.

• Gud er i alt og alt er ett.
• Man kan ikke snakke om godt og ondt.
• At vi kaller noe ondskap, er det egentlige problemet.
• Vil ikke kjempe for å forandre verden, men å befris fra den.
• Det at noen opplever urettferdighet, er de selv skyld i (karma-læren)

Islam – Allah er alle tings årsak, også det onde.

• En gjerning er ikke god eller ond. Men den er hva Allah sier den er.
• Hvis det ikke finnes et radikalt brudd i menneskehetens historie mellom det Allah en gang skapte og det som er nå, blir Allah ansvarlig. (I kristendommen skjedde syndefallet. Det Gud skapte ble ødelagt.)

 

Kristendommen og det onde

Den britiske forfatteren C.S. Lewis sier at kristendommen på en måte skaper, mer enn løser, lidelsens problem. For smerte ville ikke vært noe problem, hvis mennesket ikke hadde mottatt en forsikring om at den ytterste virkelighet var absolutt rettferdig og kjærlig. Hvis verden er så ille, hvordan begynte mennesker i det hele tatt å tilskrive ondskapen til en allmektig og god Skaper? Lewis påstår at det ondes problem ikke er noe argument mot kristen tro, men for kristen tro.

Men det leveres iblant utilstrekkelige og uholdbare svar til det ondes problem:

«Det er nok en mening med det”
Dette er det beste av alle tenkelige verdener
Gud er hinsides godt og ondt (sml. Islam)
Det onde er ikke virkelig,

Vi vil her antyde en bedre, og mer Bibelsk vei i møte med det ondes problem.

 

Det onde og Gud

Gud er kjærlighet, bare god og ikke ond. (1 Joh 4,8+16) Den moralske norm er forankret i Gud selv. Det finnes en norm og vi kan vite hva den er. Det er mulig å snakke om det onde.

3 Mos 19,2 Dere skal være hellige for jeg er hellig (godhet, og vrede mot synd)
Salmenes bok er full av slike beskrivelser av Gud: Han er god og rettvis, Salme 100.

Ofte beskrives Guds godhet nærmere, basert på hva de har opplevd med Gud.
1 Tim 2, 4: Han som vil at alle skal bli frelst.

Det onde og den kristne store fortellingen

1. Skapelsen
Gud skapte et overmåte godt skaperverk. Se 1 Mos 1, eller f.eks. Sal 8 og 19.
Dette forklarer alt det gode som vi opplever i verden i dag.

2. Fallet
Men midt i alt det gode, finner vi også mye vondt. Det skjedde et opprør i skaperverket (1 Mos 3).
Hvordan kunne det skje? Er ikke Gud allmektig?
Av kjærlighet gav Gud mennesket frihet til å kunne velge å tilbe ham eller ikke. Kjærlighet som påtvinges noen, er ikke kjærlighet. Frihet er å kunne velge noe annet, og da må alternativet være der. Å skape et fritt menneske som ikke kan falle, er umulig, på samme måte som å skape en firkantet trekant er umulig.
Hvor kommer ondskapen fra?
Mennesket valgte ondskapen inn i verden. Vonde ting skjer som resultat av menneskers frie vilje. Men også jorden ble forbannet ved syndefallet, slik at når skaperverket er i ubalanse skjer det naturkatastrofer. (Jfr. 1 Mos 3,17)

3. Frelsen
Dette betyr at denne verden ikke er normal. Vi skal kjempe mot det onde og be Guds vilje ned på jorden (Sml. ”Fader Vår”). Jesus gråt også og ble opprørt over døden og det onde uten å bli sint på seg selv. Gud er mer opprørt over det onde enn vi noensinne har vært. 1/3 av Salmenes bok er klager til Gud og det onde er stadig fremme: ”Hvor lenge skal de onde juble” (Sal 94,3)

Israelittene så med lengsel etter den dagen når Gud skulle komme og vise seg som Herre over hele sitt skaperverk og det skulle bli fred mellom menneskene (Jes 9 og 11). Sentralt i Jesu selvforståelse er nettopp at han kommer med ”Guds rike” (Luk 8,1 ff).
I Jesus tok Gud et avgjørende oppgjør med det onde (Kol 2,15). (Se mer om dette nedenfor under ”Forskjellen på det onde og lidelsen”

4. Fullendelsen
Gud vil redde menneskene! Døden og det onde har ikke siste ordet. Det finnes et håp; dom og nyskapelse. (F.eks. Åp 21, Rom 8,18 ff)

Men hvorfor vil mange kristne tone ned dommen? Det er jo ikke noe negativt at Gud skal dømme verden og ta et oppgjør med det onde! Hvis Gud bare skulle sett gjennom fingrene, så ville det bety at han ikke brydde seg om det som har skjedd i verdens historie. Da ville Gud moralsk sett være lavere enn oss – for vi reagerer jo på det onde! Løsningen på teodicéproblemet ligger i Guds fullendelse, ved at ondskapen og lidelsen blir overvunnet i Guds rike. Grunnen til at Gud drøyer med å felle dom over det onde, er fordi han vil at flest mulig mennesker skal bli frelst (2 Pet 3,9+15).

Den klassiske formuleringen i det ondes problem kan lyde fornuftig, men skjuler indirekte et alternativ i argumentasjonen. Hvis påstanden ”Det onde er ikke utryddet” betyr at det aldri kommer til å bli det, så er den riktig. Men hvordan vet vi at det onde aldri kommer til å bli utryddet? Dommen er tvert imot et sentralt tema i Bibelen: Gud VIL utrydde det onde en dag!

 

Gud kan vende det vonde til noe godt

Kristendommen har en utfordring i å vise mennesket at det trenger Guds nåde. Mennesket er ikke klar over at det er dødelig sykt og trenger en kur. Synden er altså en skjult ondskap i mennesket. Men derimot vet ethvert menneske at noe er galt når det er såret. Lewis mener derfor at Gud bruker lidelsen til å rive ned illusjonen om at alt er bra.

Noen har hevdet at mennesket ble skapt ufullkomment og at livet på jorden er Guds oppdragelse av mennesket til å bli gudfryktig. Dette er feil. Gud bruker lidelsen pedagogisk først når det onde er blitt en del av vår verden. Gud bruker da lidelsen til å oppdra mennesket og til å vekke mennesket i en døv verden.

Opprinnelsen til uttrykket ”Det er vel en mening med det”, er kanskje at gode ting har kommet ut av vanskelige ting. Men Gud sender ikke sykdommer, død eller vonde ting. Det er ingen mening med ulykker og død. Noe helt annet er det at Gud kan vende det vonde til noe godt.
1 Mos 50,20: Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode… (Jfr. også Rom 8,28)

 

Har Gud skapt det onde?

Det onde er ikke skapt av Gud og har heller ikke skapt seg selv. Det onde er der hvor Gud ikke er. Slik som blindhet ikke er noe i seg selv, men mangel på syn, er ondskapen ikke noe i seg selv, men mangel på kjærlighet og Guds tilstedeværelse. Selv om Gud er alle tings årsak, så er han altså ikke årsak til det onde. Det var Gud som tillot Satan å få slippe innpå Job, Gud som tillot menneske å bli fristet i Edens hage, for at mennesket skulle få en reell valgmulighet. Gud tillater derfor lidelsen i en verden, selv om han ikke ønsket det selv. Den kristne ser ondskapen som en nødvendig konsekvens av friheten til å velge Gud eller ikke.

Gud hadde i utgangspunktet en absolutt evne til å gjøre alt. Men Gud har begrenset sin allmakt og latt menneskets vilje overgå hans vilje, slik at det blir ekte kjærlighet og ingen tvungen kjærlighet. Den eneste mulige verden, hvis ikke det skulle være en Gud som styrte ”roboter”.

Satan har fått rom i denne verden og 1 Joh 4 forteller at hele verden ligger i det onde og Ef 6 at mennesket ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot åndehær osv. Det finner åndskrefter i denne verden, og disse har makt over mennesker og samfunn. Verden vi lever i nå, er fortsatt ikke den fullkomne, endelige verden som Gud har planlagt.

 

Forskjellen på det onde og lidelsen

Gud kan ikke forenes med ondskap, men lidelsen er derimot mulig å forene med en kjærlig og allmektig Gud. Den ondes makt ble brutt ved Jesu lidelse, men lidelsen fortsetter foreløpig å være en del av menneskets verden.
Gud brukte lidelsen til å forene mennesket og Gud. På samme måte er det blant mennesker. Ondskapen skiller menneskene, mens lidelsen knytter dem tettere sammen i kjærlighet. Gud formidler sin kjærlighet til mennesker gjennom mennesker. Gud har en strategi og prioritering: Den ondes makt skal brytes ved kjærligheten som realiseres ved medlidelse og offer.

Den største vanskeligheten må nok være hvorfor ondskapen rammer så tilfeldig og urettferdig. Gud har sagt at han vil gjøre noe med denne urettferdigheten på Dommens dag, men han har også sagt at han kan gi en forsmak på himmelen. Dette for å vise hva mennesket har i vente, for å gi håp og for å vise at han har makt over sykdom og død. Utfordringen for oss mennesker er at vi sammenligner oss med hverandre og ønsker at Gud skal behandle rettferdig NÅ.

Det kristne livssyn gir håp og trøst i lidelsen. Rom. 8,18: ”For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.” Den kristne Gud er en Gud som også er med midt i lidelsene (Jfr. Matt 28,20).

 

Noen interessante vinklinger:

Luther snur teodicéproblemet på hodet og stiller spørsmålet om hvem som egentlig skal på tiltalebenken; mennesket eller Gud? Hva har mennesket gjort i møte med lidelsen?
Kanskje det går an å si at vi ikke lever i den best tenkelige verden, men den beste veien til den best tenkelige verden?

 

Bibliografi

Gustavsson, Stefan: Kristen med god grunn, Luther Forlag, Oslo 1999
Lewis, C.S.: The Problem of Pain, HarperCollins Publishers 2001.
Svendsen, Lars, Fr.H. Ondskapens filosofi, Universitetsforlaget, Oslo 2004.
Wigen, Tore: Religion, livssyn og fornuft. Innføring i utvalgte religionsfilosofiske emner. MFs Litteraturtjeneste, Oslo 2003
Wigen, Tore: Religionsfilosofi. En bok om tro, fornuft og livets mening. Luther Forlag, Oslo 1993
Wright, Tom: Evil and The Justice of God, SPCK, London 2006.
N.T. Wrights hjemmeside inneholder mye stoff om det onde og det ondes problem, både som tekst, lyd og video.
Bethinking.org: Materiale beregnet på studenter, har lydfiler og tekst.
William Lane Craigs debatter, om bl.a. det onde (krever gratis innlogging)